Smuldrepai i mummikopp

crumblemoomin

I går kveld fikk jeg så voldsomt lyst på noe søtt til kvelden, men hadde ikke særlig lyst til å gå på butikken for å kjøpe sjokolade. Ikke orket jeg å lage gjærbakst eller muffins heller. Etter en gjennomgang av kjøkkeninnholdet bestemte jeg meg for å lage smuldrepai. En til meg og en til LP. 20 minutter og litt kreativitet er alt man trenger for å lage dessert til to.

Mummikopper tåler ovn, så jeg brukte det som paiform. Fyll hver kopp (eller ramekin) med frukt og bær. Jeg brukte plommer, epler og blåbær. I en bolle blander du litt kaldt smør, litt sukker, litt havregryn og litt finmalt rugmel med hendene til det blir en jevn masse. Fordel massen likt i koppene. Stek på 175 grader i 15 minutter midt i ovnen, til fruktsafen begynner å boble opp på sidene. Jeg satt ovnen på grill de siste fem minuttene, slik at toppingen ble sprø og gyllen. Voila! Smuldrepai til akkurat så mange du trenger.

Lyspunkter

En ting man lærer seg når livet ikke går helt som man vil, er å finne glede i det som faktisk er bra. De siste ukene har vært så utrolig kjipe, men samtidig fine på grunn av

regnbuen som dukket opp mot slutten av løpeturen forrige uke

hylla fra bermudatrianglet foran blokka vår, som passet helt perfekt inn mellom sofaen og veggen i stua

samtlige sesonger av friends i høyoppløselig versjon

kaffeavtaler med fine venner i septembersola på frederikkeplassen

vafler på en tirsdag

følelsen av å få lov til å legge seg under dyna etter å ha vært på jobb fra 8-23

og ikke minst det utrolig fine lyset som fyller leiligheten på sofienberg når sola skinner inn på discokula om kvelden.

unnamed

 

Lørdagsfrokost

Jeg insisterer på å stelle i stand til fin frokost når både jeg og LP har tid til å sitte lenge ved bordet. Derfor satt jeg en rundstykkedeig før jeg la meg i går kveld, og bakte ut i dag tidlig. Nybakte grove rundstykker med sprø skorpe, med det beste jordbærsyltetøyet på og etiopisk kaffe i mummikopp, det er fint det. Og jazz på radioen. Etter å ha vært forkjølet en stund har jeg endelig fått igjen noe av smakssansen, og i dag kjente jeg smaken av verdens beste luksuskaffe for første gang på mange dager. Slike frokoster vil jeg ha flere av. Frokoster som lar meg rømme fra en ellers grå og vanskelig hverdag, om enn bare i noen få timer en gang i uka.

2014-08-30 10.35.25-2

Verdens beste kanelboller

Kanelboller må være verdens beste bakverk. Finnes det noe bedre enn høstregn, te og varme kanelboller rett fra ovnen? Neppe.

Jeg har en oppskrift jeg har brukt i mange år nå, og den har aldri feilet. Disse trenger man ikke melis eller vaniljekrem til, de er nemlig helt perfekte akkurat som de er.

DSC_0037

50 gram fersk rød gjær
500 ml melk
200 gram smør
en halv teskje salt
200 ml sukker
2 økologiske egg
1000 gram hvetemel + mel til utbaking
sukker, kanel og smør til fyll

Smuldre gjæren i en bolle. Smelt smør i en kjele og ha over melken. Varm blandingen til fingervarme, og hell over gjæren slik at den løses opp.

Tilsett egg, sukker og salt, og rør til det er godt blandet ut. Tilsett så mel litt etter litt til deigen er fast nok til å slippe bollen. Elt deigen for hånd til den er god å jobbe med. Ha deigen tilbake i bollen og la heve under et kjøkkenhåndkle i 30-60 minutter.

Når deigen har hevet deler du den i tre deler. Gjør klar tre stekebrett med bakepapir, og sett ovnen på 225 grader. Kjevle ut deigdelene til store firkanter. Smelt smør i en kjele. Bruk en pensel eller slikkepott til å fordele smøret på kvadratene før du har over sukker og kanel. Rull sammen firkantene, bruk en skarp kniv til å skjære hver rull i omtrent ni stykker og fordel på bakeplatene.

La bollene heve under kjøkkenhåndkle i minst 30 minutter. Stek hvert brett i 8-10 minutter midt i ovnen.

*

Bollene  kan fint fryses i poser. Jeg legger 4-6 boller i hver pose, og tar ut en og en pose når jeg trenger det. La bollene tine på kjøkkenbenken, eller sett ovnen på 150 grader og varm bollene i 10 minutter direkte fra fryst tilstand.

DSC_0031

 

Søndag og hjemmekontor

I dag har jeg hjemmekontor. Det er søndag, det regner, og jeg er pjusk. To anmeldelser, en kultursak og en advarsel skal ferdigstilles innen midnatt. Det er i slike situasjoner jeg merker at jeg virkelig elsker jobben som journalist. Selv om jeg fungerer suboptimalt på grunn av en hodepine som bare forsterkes av naboens trommeøving, finner jeg en form for terapeutisk glede i å skrive. Når jeg trenger en pause lager jeg en kopp te, ser en episode Friends og strikker på høstens lueprosjekt. Jeg skulle ønske jeg kunne ha det slik for alltid.

photo